Theo sin clutch
Torsdag kveld. Det regner, og Theo logger på for en runde Counter-Strike 2 med kompisene.

Kartet er Mirage. Stillingen er 14-14, og spenninga er til å ta og føle på.

Theo kjøper AWP og tar midten. Første kill – boom. Men så går det galt. Laget hans blir tatt ut én etter én.

1 mot 4.

Bomben plantes på B. Theo har 38 HP og én flash.

Han sniker seg inn via kitchen. Kaster en flash, hopper inn – tar én ved bench. To står tett. Quickscope. Noscope.

1v1.

Han hører et steg bak site. Sniker seg rundt, peeker – og treffer.

Clutch. Ace.

Han defuserer bomben med ett sekund igjen.

Discord eksploderer. "DU ER GAL!" roper Bendik.

Theo tar en stor bit av big mac og en slurk cola mens smiler.

Neste runde? Lett seier. 16-14.

Når Theo setter seg ned foran skjermen for å spille CS2, er det som om han har fått et helt nytt forhold til begrepet "å miste". Det virker som om han er mer opptatt av å finne kreative måter å dø på enn å vinne runder. Å ha Theo på laget er som å ha en ekstra motstander på laget—bare at han ikke engang vet at han er det.

Hans spretne bevegelser på kartet ser mer ut som han prøver å danse salsa enn å kjempe mot fiender. Og når han endelig treffer noe, er det som om han tilfeldigvis har truffet en fiende som allerede er død.

Folk sier ofte at CS2 handler om å tenke strategisk, men for Theo virker det mer som en tilfeldig runde av "Hva skjer hvis jeg gjør dette?" Han har en fantastisk evne til å løpe rett inn i fiendens kryssild uten å merke det—en ferdighet som er både imponerende og frustrerende på samme t

📁Local Disk (C:)
└📁Program Files (x86)
⠀└📁steam
⠀⠀└📁steamapps
⠀⠀⠀└📁common
⠀⠀⠀⠀└📁Counter-Strike: Global Offensive
⠀⠀⠀⠀⠀└📁Skills
⠀⠀⠀⠀⠀⠀└⚠️This folder is empty
⠀⠀⠀⠀⠀└📁 Aim
⠀⠀⠀⠀⠀⠀└⚠️This folder is empty